Planlegging

Planer er bra. Det er lister også. Jeg har forsåvidt alltid vært en fan av å ha en plan. Har man en plan, blir alt mye lettere. For det første, trenger en et mål for å ha en plan. Og hvis man har et mål, vet man hva man vil. Det er noe jeg må jobbe med rett der. Sette mål. Beslutninger og sånt. (Drar inn litt selvinnsikt nå som jeg er så godt i gang). Og dersom en har en plan, har man et bilde over hva som trengs å gjøres for å nå målet sitt. Det blir dessuten mye lettere å vite hvor man befinner seg i forhold til dette målet. Er det langt unna? Når man det i morgen? En kan følge sin egen utvikling på en helt annen måte. Genialt.

Ergo: Har man en plan, er man i følge meg allerede halveis i mål. Resten er bare jobbing, og det kan en klare.

Problemet mitt er, som nevnt over, at jeg bruker halve tiden min på å vase uten å vite hvor jeg egentlig er på vei. Jeg kunne blitt et produktivt menneske dersom jeg bare fikk begge føttene på jorda, åpna øynene og på mystisk vis fant ut hva jeg vil.

Den deiligste følelsen i verden er å ha noe å jobbe for. En kan jobbe ræva av seg i opp til flere måneder, og det er absolutt verdt det dersom en klarer å nå målet. Og det gjør en jo. Dersom en bare vil det nok er alt mulig, tror jeg.

Slik er det når det gjelder konkurranser også. Snakker nå av egen erfaring. Dersom en har svetta, blødd, spytt og grått på trening, og så vinner stevnet... Følelsen av å stå der på pallen slår alt. Alt. Det er helt ubeskrivelig hvor deilig det er. Og det å vite at du gjorde det for deg selv. Å fortjene det. Etter å ha jobbet hardt gud vet hvor lenge. Åååå, som jeg savner den følelsen.

Jeg tenkte i dag, og kom frem til at det er den følelsen jeg vil få igjen. Derfor skal jeg sette opp en plan. Til italy open. Det er mye mulig at det er for sent, men nå skal denne late kroppen inn i hardtrening igjen. Jeg skal dra med Eirik. Stakkars Eirik. Nå skal det settes opp treningsplan med styrke, kondisjon og massemassemasse ju jutsu. Jeg blir glad bare av å tenke på det.